Mitt møte med Karen Musæus og hennes andre album, ledet meg inn på tanken om hva det egentlig var jeg satt der å lyttet til. Jeg forstod fort at det var snakk om en dyktig og ambisiøs artist, men hvor skulle jeg plassere henne i det musikalske landskapet? Og måtte jeg på død og liv plassere henne? Nei. Jeg måtte jo ikke det.
Sundström og ny utgivelse er ensbetydende med fest i kåken, nitidig lytting, ettertanker herfra til fastlandet, og ei stemning av det spesielle slaget. Svensken vil selvsagt aldri slutte å imponere, og klasker til med et av sine fineste album til dags dato. "Domedagspredikan" er smarte, vonde, morsomme og refsende sanger av og med en vis kunstner med viktige ting på hjertet.
Stein Torleif Bjella sørget for at det aldri ble stille i fjøset i Espenes Kulturlåve, og sjarmerte de frammøtte med et sett for minnebøkene.
Når jeg tenker på Eigil Berg, tenker jeg på ting tilbake i min oppvekst. Og på NRK radio. Jeg tenker på New Jordal Swingers, og dessverre på den skjebnesvangre dagen i 1982 da bandets buss ble truffet av et nådeløst steinras. En hendelse det er umulig å bare glemme. Jeg var akkurat fylt 16, og kjente på tragedien med en ung manns lettpåvirkelige hjerte. Men jeg tenker også på musikken, og på låter som "God Gammal Rock And Roll" og "Nå Må'ru Slutt' Opp Med Å Se På Meg Sånn", for å nevne et par. Jeg tenker også på Per "Elvis" Granberg.
Det er ikke lett å putte Jon Dahl-Johansen i bås. Men han synger viser der små stikk av folkemusikk, rock, pop og det amerikanerne kaller heartland åpenbarer seg fra det ene øyeblikket til det neste. Jeg har kjent litt på følelsen av John Hiatt - når han er på sitt mest popaktige, uten at jeg vet helt hvorfor. Men det er nok noe med instrumenteringen og selve tyngden/viljen i mannens røst når han serverer det han har på hjertet, som sørger for dette.
Da Hasse Farmen slapp sin forrige skive, den formidable "Livet du redder kan være ditt eget", handlet det om en ikke alt for lys fremtid, denne gangen handler det mer om å se seg tilbake, og ikke nødvendigvis i egne sko. Sjelen i hver eneste sang er fortsatt sterkt tilstede, og uttrykket, det er om mulig enda sterkere enn sist.
Tonje Halbjørhus har sammen med en håndfull musikere lagd et vakkert album som nok en gang viser resten av landet at hallingdialekt gjør seg i musikken. Ni nye låter, lekkert produsert, og en skjønn blanding av pop, folk, country, bluegrass og americana generelt.
Vidar Vang avsluttet en fem dager lang konsertrekke på Skreien i Gryllefjord sist lørdag. Ikke bare ble det en nærmest sakral konsertopplevelse, det ble et møte med en stor historieforteller og alvorlig reflektert og trivelig nordlending. Han får en velfortjent hvil i bakken nå, men finnmarkinger kan glede seg til konserter i Hammerfest, Alta og Vadsø i slutten av april.
Han er ingen hvem som helst mannen som debuterer under eget navn i disse dager. Han har vært spellemannsnominert fire ganger og har tatt hjem hele to harper, han er kritikerrost både som musiker og dramatiker, og i fjor stakk han av med Prøysens Teskjekjerringpris. I tillegg har han jobbet med størrelser som blant andre Åge Aleksandersen. I det hele tatt. Rasmus Rohde har nok å puske med.
Vi kan godt si oss enige med de som mener at Asbjørn Ribe er selveste sørlandsmiksen av Paul Simon og Randy Newman, for sammenligningen er jo grei nok i massevis. Men det blir likevel litt for enkelt å bare henvise Herr Ribe i den retningen. For med sin særegne stemme og sin utmerkede låtskriverkunst, fortjener han først og fremst sitt eget rom der hans egenart er like egen som den en fyr vi kjenner som Lyle Lovett besitter. Selvsagt uten å sammenligne noen med Lyle, for det går jo ikke. Men poenget er at Lyle er særegen så det holder, og det er også Asbjørn.
The Wilhelmsens synes det er på tide at folk blir oppmerksomme på Verdsmannen Thorbjørnsen nå. På høy tid. Elden Inni er altfor bra til at han bare skal ha 291 månedlige lyttere i Spotify. Altfor bra. Liker du Stein Torleif Bjella så er det sannsynlig at du vil like det du hører.
Siril Malmedal Hauge – Uncharted Territory