Straight out of Tromsø. Vilde Bye debuterte tidligere i høst med det fantastisk vakre albumet "Colder". Det har jeg rukket å fordøye nå. Såvidt.

Jeg går med sakte lange skritt langs det mørke fortauet i Elverums hovedgate. Det er høst og snøen glimrer med sitt fravær. I mitt hode snurrer "Misery Is the River of the World" denne novemberkvelden. Tom Waits har en tendens til å bare dukke opp under hatten min. Sånn er det, og sånn har det alltid vært.

Stemmen minner litt om Kate Bush eller Susanne Sundfør, sier Esben. Ja, men den kan også minne om Aurora, sier jeg. Slik går praten, når hummer og kanari skal på konsert.

Den første frostnatten har truffet Trøndelagen, telen har begynt å bre seg under jorda. Med høsten forsvinner dagslyset, men i år snudde sola tidlig, vi har allerede fått fragmenter av lys.

Første gangen jeg hørte denne skiva tenkte jeg - hva faen skjedde nå? Andre gangen tenkte jeg - ja for faen! Tredje gangen - Dette kan jeg bli avhengig av. Fjerde gangen sa jeg høyt til meg selv - jeg er hekta. Totalt.

Frank Hammersland ble tatt av kreften 20. januar i fjor etter en tøff kamp. I dag slippes hans fjerde soloalbum, et album han skrev på og spilte inn låter til da han fikk den kjipe diagnosen. Popikonet fra Bergen spilte i en rekke band, deriblant Pogo Pops og Popium, for å nevne to av dem.

"Ten Cold Days" er et usedvanlig album på mange plan. Det er usedvanlig vakkert, noe som er grunn nok til å skrive en omtale av det. Så er jo Thor- Martin Hallesby Thorsen i tillegg en usedvanlig fyr, og han har samarbeidet med en like usedvanlig fyr - Jonas Wille.

Torgeir Waldemar Engen er en stor favoritt her hos The Wilhelmsens, noe han har vært siden jeg booket han til Senjafestivalen for ti år siden. På sitt fjerde album er han mer strippa enn noensinne, og det elsker jeg.

Jeg sier ikke hvem Claudia Scott minner om, hvem hun kan sammenlignes med, men hvem som kan minne litt om henne. Selv om det finnes artister der ute hun lett nok kan sammenlignes med. Helt åpenbart.

Jeg og fadern dro til Oslo og fikk med oss Øyafestivalen. Det skulle vise seg å bli litt vrient, men vi endte nå en gang opp der. Og noen av konsertene var virkelig av det flotte slaget.

At Torgeir Waldemar behersker det såre og vakre i et minimalistisk uttrykk har han bevist mange ganger, men å få det samme servert med syv musikere på scenen er en ny og fantastisk opplevelse.