Sturle Dagsland er et fenomen som vanskelig lar seg beskrive med ord. Opplevelsen er rett og slett unik. Med poetisk innlevelse har vi gjort et forsøk på vår kanskje vanskeligste konsertomtale til nå.
Den fintfølende, kraftfulle og meget eksperimentelle gitaristen Eivind Aarset er ute med sitt siste verk i dag, et prosjekt det oser kraft og dynamisk atmosfære med stort vingespenn av. Og hva betyr det, spør du kanskje...
Tiden går og den er i stadig forandring. Og med tiden følger det folk. Folk og fe av alle slag. Men her og nå, skal det handle om folk. Folk og musikken som i en eller annen form har en tendens til å bli med på lasset.
The Hypogean er et krevende verk, det evner å trykke på alle knappene i det sensoriske apparatet, det leverer høye målinger på den euforiske skala. Men, som en god vin trenger det luft, man må rett og slett ha litt rom rundt seg. Det er vanskelig å sitte stille.
Endelig, etter ni års venting kom oppfølgeren til Rise, Vulcan Spectre. Ikke at disse gutta har ligget på latsida i disse årene – vi har fått Obliteration og det helt enorme Black Viper i mellomtida. Nå var det altså tid til å glede verden med det beste thrash metal-bandet fra Norge igjen.
Yobrepus uttales visstnok Superboy (navnet baklengs, altså). Vi snakker om det studioprosjekt fra Oslo på smått legendariske Apollon Records. Dette er det andre albumet fra disse, men det er første for min del.
Den er vel ikke ny lenger, men det betyr ikke at den ikke fortjener oppmerksomhet. The Big Rewind kan hende vi snakker om i mange år. Noe pop er ferskvare, og noe er solid. Det Secret Treehouse driver med har ingen best før-dato.