Det er lenge mellom hver gang jeg hører en stemme som rører meg så fullstendig hinsides det hinsidige. Jeg husker nok ikke sist, og selv om jeg har en skive med Doug fra 2016, og har hørt den noen ganger, er Mr. Seegers anno 2019 med et musikalsk geni som Joe Henry ved spakene, noe som rett og slett tar pusten fra meg. Joe visste hva som skulle til for at Dougs stemme skulle få skinne slik den er ment å skinne.
Leirvaag Musikkfest arrangeres for fjerde gang denne sommeren, i de fineste omgivelser i Gryllefjord på Senja. Lars Torbjørn Stenholdt har lokalene, The Wilhelmsens sørger for bandene, og da blir det som vanlig en heidundrende rock'n'roll-fest. Dette er for mange sommerens store musikalske høydepunkt, og om du vil finne ut hva greia er så er det bare å komme utover 26.-27.juli.
Bohannons har i løpet av de siste fem-seks årene utviklet seg til å bli et aldri så lite favorittband for undertegnede. Tennessee-kvartetten spiller ujålete, intens og herlig rock'n'roll, og bør være pensum for alle som liker band som Drive-By Truckers, Lee Bains III & the Glory Fires, Dexateens og The Sheepdogs.
Hvordan var det egentlig det begynte? Er det mulig for et individ å huske noe sånt? Hva var det som gjorde at interessen våknet så tidlig? Rundt og midt i all denne fantastiske musikken, mener jeg.
Arnemoen 2019 er beviset på at det er mulig å skape en smal og beintøff festival i Bygde-Norge, og sørge for at folk i Gudbrandsdalen kan nyte noen av de beste bandene og artistene landet vårt har å by på. Den første festivalen var tidlig på sommeren i fjor, og var en heidundrende suksess musikalsk og kulturelt. Per Ove Hagestuen prøver igjen i år, og håper at flere folk finner veien til den herlige gården på Kjønås.
Trio fra blues-land som klasker til med kruttsterk prog solid plantet i 70-tallet. "Future In Retrospect" er rett og slett et album alle som liker progrock vil finne mye snop på. Plastic Sun, altså.
Jørgen Frydstad fra The Modern Times går solo, og det gjør han faensteike med bravur. Lett og ledig pop, og en melodi som klistrer seg fast i skallen. Her snakker vi om en kar som vil treffe de av dere som liker Mac Demarco, Unknown Mortal Orchestra, Parquet Courts og selvsagt The Modern Times. For eksempel.
Med hysterisk festlige, banale, pubertale og cocky låter knaller Frans Krans til så selv mor vil lette på et øyelokk. Dette er cock-rock, punk og metall i ei salig blanding, spilt av tre rutinerte herremenn med sans for kroppsvæsker og lekre melodilinjer.
Det er ikke lett å putte Jon Dahl-Johansen i bås. Men han synger viser der små stikk av folkemusikk, rock, pop og det amerikanerne kaller heartland åpenbarer seg fra det ene øyeblikket til det neste. Jeg har kjent litt på følelsen av John Hiatt - når han er på sitt mest popaktige, uten at jeg vet helt hvorfor. Men det er nok noe med instrumenteringen og selve tyngden/viljen i mannens røst når han serverer det han har på hjertet, som sørger for dette.
Da Hasse Farmen slapp sin forrige skive, den formidable "Livet du redder kan være ditt eget", handlet det om en ikke alt for lys fremtid, denne gangen handler det mer om å se seg tilbake, og ikke nødvendigvis i egne sko. Sjelen i hver eneste sang er fortsatt sterkt tilstede, og uttrykket, det er om mulig enda sterkere enn sist.
Songs: Ohia var et av Jason Molinas mange hjertebarn, og "Magnolia Electric Co." som kom ut 3.mars 2003 mesterverket som vil følge meg resten av livet. Ukas Klassiker er ubegripelig vakker, tøff og stilfull, og et album alle på planeten bør ha i platesamlingen sin.
Selvaag Moss er vokalisten du har hørt en rekke ganger, men ikke kjenner til. Han har lånt stemmen sin til en rekke norske rappere, men det han serverer med "Jack of Hearts" er noe helt annet.