Dette er en omtale for deg som liker jazz og filosofi, med ekstra trykk på filosofi. Med hjelp fra to jazz-legender jeg opplevde på vitenskapsteoretisk forum nettopp, så har jeg prøvd å finne ut hva improvisasjon er. Men teori er ikke alt, så jeg har forsøkt å finne helheten ved oppleve det i praksis. En bedre representant for praksisen enn Theo Naishtat, skal man lete lenge etter. Et supertalent på gitar, som er omsvermet av byens unge jazz-talenter.

Alexander Pettersen har ventet i fire år med å følge opp "Don't Remember - Can't Forget", men den som venter på noe godt osv.. Med "Supply/Demand" har den svært så begavede musikeren tatt en ny vending med musikken sin. Veldig forenklet kan vi si at han har gått fra å være noe introvert i uttrykket, til å bli en semi-lykkepille.

The Impossible Green har sprunget ut av Kristiansunds rockescene, og har nå forplantet seg i Trondheim. Der har de slått seg på lag med Robert Dyrnes og Kari Westergaard, som nå gir ut bandets andre album, "In Technicolor". I tillegg har de fått med seg Kristiansunds store gitarhelt, El Cuero-høvding Brynjar Takle Ohr, som produsent. Hva kan da gå galt?

Debutalbumet til Stein Torleif Bjella slo ned som ei musikalsk bombe da det ble sluppet løs på verden i 2009. Vi kanoniserte albumet hos The Wilhelmsens 3.juli 2016, etter å ha levd med de elleve låtperlene i sju år. Så, hvordan står den seg i dag, femten år etter utgivelsen? Vel, vi kan bare konstatere at "Heidersmenn" fortsatt er en erkeekte klassiker, og vil være det til evig tid.

El Cuero har holdt på i snart to tiår, og har siden det selvtitulerte albumet de slapp i 2007 gitt ut sju studioalbum. Det åttende er ute nå, sju år etter den forrige utgivelsen, "For All Remaining Days". "...Are We Done Yet?" markerer dessuten slutten på en æra, i og med at gitarhelten Vegard Strand Holthe (basshelt i Kosmik Boogie Trine) har valgt å gi seg.

Slapp av kjære leser. Det kommer nok snart vanlige plateomtaler fra min hånd. Det må jo det. Jeg må bare skrive dette først. Jeg har en mistanke om at bokstaver og ord kanskje vil løsne fra der hvor de henger fast hvis jeg skriver dette, hva enn nå dette er.

Stine Andreassen og hennes The Northern Belle er ute med sitt femte studioalbum, "Bats In the Attic". Denne gang har hun tatt et par nye grep - det har blitt litt mer pop og en anelse rock i monitor, noe som har gjort lytteopplevelsen enda finere enn tidligere. At albumet slippes 8.mars er forøvrig alt annet enn en tilfeldighet. Selvsagt, for Stine overlater intet til tilfeldighetene.

Vi tenker børste støvet av den gamle, faste spalten "Ukas Klassiker", og starter med å poste denne som ble skrevet 18.februar 2016. Tiden flyr, og en åtte år gammel sak er nok enten glemt av gamle lesere, eller så gammel at enkelte lesere ikke var født den gang. Tom Waits sitt fjortende album, "Bone Machine", er dessuten et av tidenes beste album, og kan aldri bli nevnt ofte nok.

Moddi har tatt turen fra Oslo til Trondheim langs pilegrimsleden. På veien nordover kom det innfall som har resultert i albumet Vandreviser som slippes i mai. Man trenger ikke å vente helt til mai for å få en smakebit fra dette albumet, for i dag 1. mars så slippes tittellåten fra albumet.

Mark Steiner & His Problems markerer et tiår siden forrige album med stor bravur. Newyorkeren og hans mannskap leverer åtte låter som beskriver en kar som har hatt ei dekadisk stri tørn, og som har brukt ei slitsom tid til å komponere kruttsterk musikk. "Black Hole" er virkelig noe å sjekke ut om du liker post-punk og band som Joy Division, Bauhaus eller The Editors.

Akkerhaugen er ei lita bygd som ligger fint plassert sånn cirka midt mellom Skien og Notodden. En liten gjeng musikere er såpass glad i plassen at de like greit startet et band som de døpte Akkerhaugen Raid, og for noen uker siden slapp de sitt andre album, "Red Filipino Viper". Det passer våre ørekanaler aldeles glimrende, og liker du band som Alabama Shakes og Steely Dan vil de garantert treffe deg hjemme.

Problemet er bare at den absurd barske og kule duoen Barren Womb ikke er trøndere. De er mer tromsøværinger enn trøndre, selv om de ikke er tromsøværinger. Men narvikingen Tony Gonzalez og finnlenderen Timo Silvola bodde såpass lenge i Tromsø at byen for lengst har trukket dem til sitt byskjold. Det som uansett er sikrere enn noen banker noensinne har vært er at de er det råeste og feteste bandet som bor og puster i Trondheim. Spidergawd, Motorpsycho og DumDum Boys får ha meg unnskyldt. Eller, drit i unnskyldningen, hør heller på "Chemical Tardigrade", så skjønner du hva jeg mener.