Tempel ble dannet av Kvelertak-trommis Kjetil Gjermundrød og hans to brødre Espen og Inge, dette sammen med barndomsvenn Andreas Espolin Johnson. Nå slippes den egenutgitte debutplata på nytt over hele verden. Bandet spiller metall så det knaker i veggene, og den observante lytter vil gjenkjenne en drøss med sjangere og stiler her. Alt fra hardcore-vokal, black-metal-partier og thrash-brekk, til mer melodisk shredding og helt klassisk rock-riffing.
Monne Stang Møllers stemme traff med som en tsunami ut av intet. Stillheten i forkant, den nydelige introen, og så endelig, stemmen som traff meg. En musikk det er så godt som umulig å kategorisere flyter utover parketten, musikere i ypperste divisjon skaper et landskap der sangene til den unge artisten gror som levende blomster helt uten hemninger.
Inspirert av psych-rock og soul fra 60- og 70-tallet, og da særlig tidlig Fleetwood Mac, er svenske Louise Lemón nå klar med sin andre fullengder. På oppfølgeren til hennes kritikerroste album "Purge" har hun eksperimentert med både instrumentering og produksjon, og resultatet er et gjennomført album fullpakket av melodiøse låter der hun ser mer inn i seg selv, enn ut mot den store verden.
I anledning konserten på torsdag med The Good the Bad and the Zugly, er det på sin plass å oppdatere omtalen av den djevelsk kule skiva karene slapp i fjor, "Misanthropical House". Med ny plattform og spillernytt design hos The Wilhelmsens ser den nå mye kulere ut, noe som passer bandet godt.
GB Blues Express er et nordnorsk bluesband fra den absolutt øverste hylle. Med lokal forankring i frontmann Geir Bertheussen skal de i løpet av de neste par ukene kan de hanke inn en Spellemannspris, og vinne European Blues Challenge på Azorene , den portugisiske øygruppa langt uti Atlanteren.
Vidar Vang avsluttet en fem dager lang konsertrekke på Skreien i Gryllefjord sist lørdag. Ikke bare ble det en nærmest sakral konsertopplevelse, det ble et møte med en stor historieforteller og alvorlig reflektert og trivelig nordlending. Han får en velfortjent hvil i bakken nå, men finnmarkinger kan glede seg til konserter i Hammerfest, Alta og Vadsø i slutten av april.
Slik jeg husker det, var McCartneys album fra 1982 - "Tug of War" en slags landeplage en viss periode i mitt liv. Musikken dukket opp overalt, og slik jeg husker det var skiva full av hits. Den dukket opp like før jeg var ferdig med grunnskolen, sommeren da valget av videre skolegang skulle avgjøres.
Av og til dukker det opp musikk som bare plukker opp all tristessen og all melankolien i meg. Og nostalgien, ikke minst. Den tar bare tak i mitt arme hjerte, stryker det først med kjærlig hånd, for så å knuse det sakte, og så - lege det igjen. Kanskje best for meg at fenomenet ikke forkommer så ofte og så sterkt, fenomenet som samtidig bringer fram alt det vakre musikk kan gjøre for meg. Da Andreas Haddelands gitar traff meg for noen uker siden, skjedde akkurat dette, og jeg takker han så inderlig for det.
Mike Krol er en grafisk designer fra Los Angeles som lager de fineste powerpop-låter, pakker dem inn i vreng og fuzz, og framfører dem som om det er det siste han gjør her på planeten. Liker du Jay Reatard, Ty Segall, Built To Spill, The Strokes eller King Tuff så er det stor fare for at du blir hekta dette.
Sørlendingen Dagfinn Øksendal debuterer med albumet "Stay For Dinner", og det gjør han med bravur, til laud, og til stående applaus fra undertegnede. Liker du Erlend Ropstad, John Peter and His Collaborators, Neil Young eller David Bowie så er det stor fare for at du finner en låt eller fem her som du blir veldig fornøyd med.
Han er ingen hvem som helst mannen som debuterer under eget navn i disse dager. Han har vært spellemannsnominert fire ganger og har tatt hjem hele to harper, han er kritikerrost både som musiker og dramatiker, og i fjor stakk han av med Prøysens Teskjekjerringpris. I tillegg har han jobbet med størrelser som blant andre Åge Aleksandersen. I det hele tatt. Rasmus Rohde har nok å puske med.
I 2017 serverte Viktor Wilhelmsen oss sitt første norskspråklige album "Stjolne Mea". I dag er han ute med sin andre langspiller på morsmålet. Med en drivende gitar og et suverent band i ryggen, øser han på med sin værføre dialekt. Med en poesi som omfavner tingenes tilstand, og et uttrykk like energisk som enhver vindmøllepark i frisk bris, gjør han inntrykk på en gammel musikksjel.