Den første frostnatten har truffet Trøndelagen, telen har begynt å bre seg under jorda. Med høsten forsvinner dagslyset, men i år snudde sola tidlig, vi har allerede fått fragmenter av lys.

Første gangen jeg hørte denne skiva tenkte jeg - hva faen skjedde nå? Andre gangen tenkte jeg - ja for faen! Tredje gangen - Dette kan jeg bli avhengig av. Fjerde gangen sa jeg høyt til meg selv - jeg er hekta. Totalt.

Det er vel heller regelen enn unntaket at stoner-band skynder seg langsomt, men endelig er Red Mountains klare med ny singel, og det må selvsagt feires med en konsert.

The Wilhelmsens-favorittene i Sunshine Reverberation er tilbake etter altfor mange års stillhet. Det har faktisk gått bortimot seks år siden fin-fine "Hive Mind" kom ut. Med flunke nye ""What Is Real?" klasker de psychrock-skapet på plass så det singler i veggene.

Ånon Sørnæs Bakkjen har vært en wonderkid i norsk rock i mange år, og sammen med kompisene Kofi Álvaro Kjølstad Erdal (trommer) og Lasse Bull (bass) har de rukket å imponere med to utgivelser. Trioen Hayeminol har nå blitt en kvartett, med Thora Helene Skoglund Tuveng (mellotron, tamburin, maracas, kubjelle, vokal mm), og fortsetter sin reise mot å bli en nasjonal rockeskatt.

Martin Miguel Almagro Tonne er et navn jeg sliter med å huske når jeg skal anbefale noen en rå gitarplate, eller bare musikk som utfordrer på flere enn ett plan. Musikken derimot, er veldig lett å huske der den kommer i møte med deg i sin unike drakt, med hjertet utenpå skjorta, og hodet fullpakket med usannsynlige idéer.

De urgamle utgavene av The Wilhelmsens satt hjemme i hhv Torsken og Elverum, mens ungdommene tok seg av sigg-øyking, øldrikking og festival. Hva jeg likte best under årets Øyafestival? Det kan du lese om her.

Tromsø-bandet Aromatic Ooze er ute med debutsingelen "Questgiver", og den gikk rett hjem her på Senja. Psykedelisk rock som oser av 60- og 70-tall. Album slippes senere i år, og det ser vi virkelig fram til.

Det er ikke hver dag jeg suges inn i et tungt og deilig riff med det samme nåla finner første rille. Det er i hvert fall ikke daglig kost at jeg blir værende i en hypnotisk tilstand gjennom et helt album etter en sånn åpning. Det vil si, om jeg ikke spiller Kryptografs glimrende debut hver dag - noe jeg ikke gjør. Jeg vil spare den litt selv om det er vanskelig.

Jeg påstår på ingen måte at Krønsh er et slags Black Keys-plagiat eller det som verre er. Niks. Ikke i det hele tatt. Det har seg bare slik at jeg tenkte på den eminente duoen den første gangen jeg hørte de tre herrene som utgjør trioen fra det høye nord, og det er gode greier her i kneipa.

Mandalai Lamas er et nytt norsk orkester som lener seg frekt og uanstrengt på 60-tallets psykedeliske velmaktsdager, og med garasjerockens glansperiode som rettesnor, demonstrerer de til gangs at de egentlig hører til i en annen tid, helt tilbake til da denne musikalske sjangeren hadde sin storhetstid.

Thomas Bergsten er en sjelden blomst, en unik musiker, og en kunstner i ordets rette forstand. Han har et band som skjønner han like godt som han skjønner dem, og skjønt at de er en solid enhet, er de også individualister som for det meste drar i akkurat samme retning.