Da The Sideways dukket opp med sin debut i 2016 fikk de en bra tilhenger i undertegnede. Dette resulterte selvsagt i at jeg hadde store forventninger til oppfølgeren som er her nå, tre år senere.
Med vokale harmonier, fete gitarer, helt strålende melodier, låtskriverkunst på uvanlig høyt nivå, og deilige vibrasjoner som strekker seg tilbake til et tidlig 70-tall, tar Skellefteå-gjengen i Gin Lady lytteren med på en helt fantastisk musikalsk ferd. Oppskriften er på ingen måter ny, men i dette tilfellet er den så godt som perfekt. Nei faen. Vi stryker "så godt som" og sier helt perfekt.
Det har etter hvert blitt en slags vane for oss i The Wilhelmsens, det å finne nye favorittband. Noen ganger kommer de som lynnedslag, mens andre ganger kryper de sakte inn gjennom den minste sprekk i forsvarsmuren, og forplanter seg i de musikalske genene, til de overtar hele systemet.
Monne Stang Møllers stemme traff med som en tsunami ut av intet. Stillheten i forkant, den nydelige introen, og så endelig, stemmen som traff meg. En musikk det er så godt som umulig å kategorisere flyter utover parketten, musikere i ypperste divisjon skaper et landskap der sangene til den unge artisten gror som levende blomster helt uten hemninger.
Inspirert av psych-rock og soul fra 60- og 70-tallet, og da særlig tidlig Fleetwood Mac, er svenske Louise Lemón nå klar med sin andre fullengder. På oppfølgeren til hennes kritikerroste album "Purge" har hun eksperimentert med både instrumentering og produksjon, og resultatet er et gjennomført album fullpakket av melodiøse låter der hun ser mer inn i seg selv, enn ut mot den store verden.
Denne helt strålende kvintetten med base i vakre Bergen, slapp for 10 måneder siden sitt sjette album, hele 19 år etter sin debut "Viva Revenge" som dukket opp i 1999. The Wilhelmsens er sitt ansvar bevisst og drar albumet fram nå, for etter vår mening har det fått alt for liten oppmerksomhet - også fra vår side. Og sånn kan vi rett og slett ikke ha det.