Tre kvinner og en mann former Oslo-bandet som kaller seg Folkehelsa. Litt av et bandnavn, men samtidig vet vi jo alle at rock er helsebringende rent fysisk og ikke minst åndelig, og i så henseende er vel ikke navnet så jævla dumt. Når det er sagt; jeg tenker først og fremst mentalhygiene når jeg lytter til kvartettens debut som dukket opp i overgangen mellom mai og juni i år.
To år etter at den eminente trioen Astrosaur slapp sitt debutalbum, returnerer de nå med en oppfølger som skal ta oss videre inn i bandets rikholdige univers. Med gitar, bass og trommer skaper de en smeltedigel av lyd som mest sannsynlig har til hensikt å ta oss med på en utforskende sonisk rundreise.
Et par år etter den selvtitulerte debuten er The Secret Sound of Dreamwalkers tilbake med et nytt vitnesbyrd, et dokument som fastslår at de er noe helt for seg selv - jeg vil si 100 % originale. Jepp, denne trioen er av det høyst sjeldne slaget.
Da The Sideways dukket opp med sin debut i 2016 fikk de en bra tilhenger i undertegnede. Dette resulterte selvsagt i at jeg hadde store forventninger til oppfølgeren som er her nå, tre år senere.
Sundström og ny utgivelse er ensbetydende med fest i kåken, nitidig lytting, ettertanker herfra til fastlandet, og ei stemning av det spesielle slaget. Svensken vil selvsagt aldri slutte å imponere, og klasker til med et av sine fineste album til dags dato. "Domedagspredikan" er smarte, vonde, morsomme og refsende sanger av og med en vis kunstner med viktige ting på hjertet.
Med sitt femtende studioalbum setter Backstreet Girls det berømte skapet ettertrykkelig på plass, med en bauta av ei boogierock-skive. Her finnes det ikke spor av noe som minner om kjedelige sekunder, men derimot snakker vi om nesten tre kvarter med rock'n'roll-fest. Jeg tror nesten jeg må ta av meg flosshatten for Petter, Bjørn, Morten og Frank.
Stein Torleif Bjella sørget for at det aldri ble stille i fjøset i Espenes Kulturlåve, og sjarmerte de frammøtte med et sett for minnebøkene.
The Wilhelmsens-favoritter ute med ny, strålende skive. "Algorythmic Dance Music" er akkurat det vi håpet at den ville være. Artig, kul og fengende rock, på det viset ingen andre her i landet gjør det. Nå er det på tide at folk får opp ørene for Tromsøs fem store sønner.
Det å plutselig få full oversikt over platesamlinga etter år med rot og tilfeldige plasseringer, kan være ganske overveldende - selvsagt på en meget positiv måte. Med ett skjønner du at musikksmaken er meget bred, samtidig som denne bredden er mer enn forsvarlig nok. Å få konstatert at du ikke har noe som kan kalles bomkjøp, og at skivene som for eksempel sorterer under "jazz", er flere enn du kanskje hadde antatt eller husket, er ganske så tilfredsstillende.
Med vokale harmonier, fete gitarer, helt strålende melodier, låtskriverkunst på uvanlig høyt nivå, og deilige vibrasjoner som strekker seg tilbake til et tidlig 70-tall, tar Skellefteå-gjengen i Gin Lady lytteren med på en helt fantastisk musikalsk ferd. Oppskriften er på ingen måter ny, men i dette tilfellet er den så godt som perfekt. Nei faen. Vi stryker "så godt som" og sier helt perfekt.
Når jeg tenker på Eigil Berg, tenker jeg på ting tilbake i min oppvekst. Og på NRK radio. Jeg tenker på New Jordal Swingers, og dessverre på den skjebnesvangre dagen i 1982 da bandets buss ble truffet av et nådeløst steinras. En hendelse det er umulig å bare glemme. Jeg var akkurat fylt 16, og kjente på tragedien med en ung manns lettpåvirkelige hjerte. Men jeg tenker også på musikken, og på låter som "God Gammal Rock And Roll" og "Nå Må'ru Slutt' Opp Med Å Se På Meg Sånn", for å nevne et par. Jeg tenker også på Per "Elvis" Granberg.
Kule låter som fortjener honnør og masse spilletid, utgitt av norske artister på singler eller EP-er. Spillelista nederst i saken er vel verdt å sjekke ut med jevne mellomrom, for her kommer det stadig ny musikk så lenge kalenderen fortsatt sier 2019.